Gutten som møtte Gud

En liten gutt ønsket å møte Gud. Han visste at det kom til å bli en lang reise, så han pakket ned litt niste og noen bokser cola i sekken sin. Så ga han seg i vei.

Da han hadde gått to kvartaler, så han en gammel dame som satt i parken og bare stirret på duene. Gutten gikk bort og satte seg ved siden av henne på benken. Etter en stund, åpnet han sekken sin og fant fram nista. Da så han at damen også så litt sulten ut. Uten et ord, rakte han henne ei brødskive. Hun smilte varmt, tok imot brødskiva og begynte å spise.

Smilet hennes var så vakkert at gutten ønsket å se det igjen. Derfor tok han opp en colaboks og rakte mot henne, fortsatt uten et ord. Damen tok boksen med det vakreste smil til takk.

Slik ble de sittende ved siden av hverandre resten av dagen, mens de delte guttens niste og drakk opp brusen hans. De bare satt der, fortsatt uten å veksle ett ord.

Da solen begynte å gå ned, oppdaget gutten at han var trett og måtte gå hjem. Han pakket sakene sine, reiste seg og begynte å gå.

Da han hadde gått noen skritt, snudde han seg brått og løp tilbake til damen på benken. Uten et ord bøyde han seg ned og ga henne en varm klem.

Damen smilte sitt vakreste smil mot ham, og gutten smilte tilbake.

Da gutten straks etter kom hjem, ble moren overrasket over hvor smilende og glad han så ut.
- Hva har du gjort i dag, da, gutten min, siden du ser så glad ut? spurte hun.
- Jeg har spist lunsj med Gud, sa gutten, og fortsatte med et stort smil, før hans forskrekkede mor rakk å si noe:
- Og du skulle sett, hun hadde verdens vakreste smil!

Samtidig kom den gamle damen hjem, full av glede og med et strålende smil.
- Hvor har du vært i dag, sa hennes sønn, forundret over hvor glad hun så ut.
- Jeg har spist lunsj med Gud, sa den gamle damen, og fortsatte før sønnen rakk å kommentere utsagnet:
- Vet du, han er mye yngre enn jeg hadde trodd!

Alt for ofte underslår vi viktigheten av et smil, en berøring, et ord, et lyttende øre, et kompliment, eller den aller minste form for omsorg. Bare et lite smil, kan ha evnen til å endre en menneskets dag, ja, kanskje selv et helt liv. Mennesker kommer inn i våre liv for en grunn, enten de er der tilfeldig, en kort tid eller hele livet. Omfavn alle på lik linje.

Fritt etter Ann Prentice, i Outlook, menighetsbladet for Bethesda Methodist Church, Cheltenham, England.