Den fabelaktige Amélie fra Montmartre

På lørdag hadde jeg filmklubb. Jeg viste filmen "Den fabelaktige Amélie fra Montmartre" (Le fabuleux destin d'Amélie Poulain). De fleste hadde sett den tidligere, men ikke jeg. Jeg har bare hørt mye bra om den. Og det stemte, det er en kjempe bra film! Den er morsom og søt, har flotte bilder og vakker musikk. En film å bli glad av.

Hvordan kan vi vel unngå å like Amelie? Hun vil jo det beste for alle rundt seg. Riktignok forsøker hun å forandre på livene til mange av de hun møter, slett ikke uten en viss manipulasjon, men hensikten er alltid at de skal få det bedre - at de rett og slett fortjener et bedre liv.

Selv vokste hun opp med en far som aldri klemte henne, og hvor hans månedlige legesjekker av henne var den eneste formen for berøring hun opplevde. Derfor banket hjertet hennes ekstra hardt, noe faren mistolket som hjertefeil, og mente at det var best hun ikke begynte på skolen. Hennes nevrotiske mor skulle ta seg av undervisningen. Men etter et besøk i Notre Dame rammes moren av en fallende kanadisk selvmordsturist, og gjør Amelies far til enkemann. Og ennå er vi bare så vidt kommet til fortekstene...